Hvem eller hva er vi egentlig? Et menneske sier vi kanskje kjapt og greit. Men hva vil nå det si? Hva er et menneske? De fleste av oss kjenner til noen grove trekk fra evolusjonslæren: På et eller annet vis oppstod den første encellede organisme. Vi fikk ved et forbløffende sammentreff av ideelle omgivelser liv ut fra den livløse materien. Denne cellen delte seg så i to. Etter mange delinger fikk vi noen celledelinger som hadde noe avvik, hva vi kaller mutasjoner, fra morcellen. Med det får vi inn variasjoner i livet. Og kongstanken i Darwins lære er nettopp at de sterkeste av disse variasjonene vil forplante seg mest videre, så det beste genmaterialet vil overleve.
Gjennom disse mutasjonene tenker en at vi etter hvert får flercellede organismer. Tiden går og det blir mange forskjellige arter. Det starter med enkle mikroorganismer og utvikler seg til forskjellige plante- og dyrearter. En antar livet startet i havet. Så kom etter hvert det store skrittet da det første dyret steg opp på land. Først kravlende på bakken som slangen. Siden skulle noen av dyrene begynne å reise seg. Vi kan dele dyrene inn i flere hovedgrupper. En av disse er pattedyrene. Der finner vi så ulike dyr som blåhval, rotter, geiter og aper. Så begynte den ene rasen aper, en strengt tatt nokså svakelig og pussig ape uten pels, å gå rundt oppreist på to bein. De brukte hendene til å holde enkle redskaper som stokker eller steiner. Utrolig nok slumpet apen til å lære å lage ild, samt beherske forskjellige klimaforhold gjennom å drepe andre dyr og bruke skinnene deres utpå sitt eget. Etter noen titusen år, egentlig en beskjeden målestokk i forhold til dinosaurenes æra, har denne apen tatt kontroll over store deler av kloden. Den grupperte seg inn i forskjellige stammer. Disse gikk stadig til angrep på hverandre med stadig mer avanserte våpen til å drepe andre aper.
Men denne apen har også lagd fascinerende kunstverk. Den har bygget avanserte boliger og vært svært tilpasningsdyktig gjennom skiftende omgivelser. Denne apen reflekterer også over sin egen eksistens. Den kaller seg selv homo sapiens. Mennesket.
Så langt utviklingslæren. Vel, er vi et dyr? Tja? Kommer kanskje an på hva vi legger i det? Her kan vi lande på flere svar. En filosofisk naturalist vil si at vi er en ape. Vi har bare litt høyere kognitive funksjoner enn de andre apene. De mener altså at det ikke er noe vesensforskjell mellom oss og andre dyr. Mange religiøse vil si at mennesket er noe spesielt. At det er en vesentlig forskjell på oss og apene. Men hva er i så fall denne forskjellen?
Mennesket starter med sammensmeltingen av en enkelt sædcelle og eggcellen. Denne deler seg i to igjen etter nitti minutter. Og ender til slutt opp med å bestå av 100 billioner celler. Vi har 97,5% likt arvemateriale med sjimpanser. Men hva sier det egentlig? Av og til kan vi også overtolke det DNA-materiale. To omtrent identisk like fluetyper kalt Drosophila har bare 25% lik DNA-sekvens med hverandre.
Hva betyr det for oss og vårt menneskeverd om vi er et dyr og bare det? Hva gir oss da verdi? Det at vi ser nokså like ut på utseende? Eller at vi har høyere IQ enn andre arter? At vi kan tenke rundt vår egen eksistens? Om vi er et dyr, er vi da også noe mer? Kanskje vi både kan se på oss som en del av naturens mangfold, samtidig som vi kan snakke om noe unikt hos mennesket? At det kan være noe ulikt oss og ei geit, selv om vi har slektskap med resten av naturen, og er en del av den?
Helt i begynnelsen av den jødiske og kristne hellige skrift står det: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.» En som tror at det finnes en Gud vil her kunne åpne for flere «dimensjoner» av hvem vi er. Da kan man kanskje tenke seg at hele universet med alle ting er skapt av et vesen som ønsket det skulle utvikle seg for å skape mennesker. Altså at det er en villet utvikling eller skapelse hvor vi og skapningene rundt oss er ønskede mål fra denne skaperen.
Om det er slik, kan det jo tenkes at Gud har gitt oss noe som er annerledes enn dyrene. At det er noe som gjør at vi skiller oss ut, selv om vi har mange fysiske likheter med resten av naturen? Kanskje vi er i en særstilling med spesiell frihet og ansvar i forhold til resten av skaperverket og dets Skaper? Eller kanskje anderledesheten handler mer om en relasjon til Skaperen enn på våre egenskaper?