I møte med døden

Et dødsfall i familie eller vennekrets oppleves vanskelig og smertefullt for de aller fleste, ofte som en total katastrofe. Selv om det i noen tilfeller også kan føles litt som en lettelse – for eksempel etter et langt sykeleie. Denne artikkelen vil gi noen praktiske innspill til deg som er pårørende eller du som kjenner en som har mistet noen. Vi vil her også si litt om en naturlig sorgprosess, og om barn i møte med død og sorg.

Det beste i forhold til sorgprosessen er å gi seg lov til å sørge, og at andre gir en mulighet til å få snakke om den avdøde og de følelser en kjenner på i etterkant. Det er viktig å våge å sørge, og å dele sorgen med hverandre. Å ha noen å snakke med eller sitte stille sammen med, oppleves ofte godt i det vonde. Det er også viktig huske på at barn også sørger. De har i likhet med voksne – ja, egentlig ofte enda sterkere – behov for noen å snakke med. De uttrykker gjerne sine følelser litt annerledes enn voksne, men må inkluderes i sorgprosessen.

Er du en pårørende?

Du kan føle et virvar av følelser, kaos og nummenhet etter å ha mottatt et dødsbudskap. Du kan kjenne vantro, en følelse av uvirkelighet. Så kan det komme bølger av apati, sinne, gråt, lengsel, redsel, skyldfølelse. Noen kan også kjenne en lettelse. Kanskje den avdøde ikke var noe god mot deg. Eller det var et utmattende sykeleie den siste delen. Sorgen er en normal reaksjon på tapet. Den er ikke noen sykdom eller noe en bare kan velge å hoppe over. Noen av oss forsøker fortrenge sin egen sorgprosess gjennom å nekte å tenke på døden og den avdøde. Men det viser seg som regel at dette bare forlenger den tunge prosessen vi er inne i. Og midt oppi det hele må du tenke på praktiske ting rundt begravelse, papirer, og så videre. Og så kommer gjerne alle spørsmålene. Ensomheten.

Men heldigvis er du ikke alene om alt. Mange gruer seg for å snakke med andre, og venner og øvrig familie kan også trekke seg litt unna fordi de er redde for å såre deg. For de fleste blir det litt mindre vondt om du tar initiativ og snakker med andre rundt deg. En trenger ikke mange ord, bare det å være sammen med andre kan være godt. Har du noen som du viser du ønsker være sammen med etter å ha fått et dødsfall, vil det også kunne gjøre tiden i etterkant av begravelsen litt mindre ensom. Du ser best hva du trenger i denne tøffe tiden, men vær ikke redd for å lene deg på andre.

Noen opplever at det virker som om alle andre er ferdig å sørge lenge før dem. De savner noen å snakke med en stund etter dødsfallet. Men det finnes flere muligheter. Man kan be om samtale med diakon eller prest eller andre fagpersoner som arbeider med sorgarbeid. Veldig mange har også fått veldig godt utbytte av å være i etterlattegrupper (også kalt sorggrupper eller selvhjelpsgrupper). Disse ledes av mennesker med erfaring og kompetanse innen sorgbearbeidelse og gruppearbeid. De er en møteplass for andre som også har mistet noen av sine. Dette er grupper som gir rom for å snakke om og sette ord på både følelser, minner og spørsmål rundt den avdøde og døden. Slike grupper pleier å anbefales varmt av mennesker som går der. Diakonen i nærmeste menighet kan fortelle mer om mulighetene der du bor.

Å se den døde

Dette kan være et vanskelig valg å ta for deg som sørger, og det er et valg som er opp til hver enkelt. Det viktigste er at du tar en avgjørelse du føler er best for deg og som du får fred med. Når vi likevel som oftest vil anbefale nære pårørende å se den døde er det på grunn av erfaringene vi har med dette. Det ene er at frykten for døden og hvordan de døde ser ut oftest er mye verre en virkeligheten. Den avdøde ligger i en kiste med hendene på brystet og øyne og munn lukket. Det kan gjerne se ut som han eller hun sover, men de er litt blekere enn normalt. Her kan begravelsesbyrået også snakke med deg i forkant med tanke på hvordan avdøde ser ut og hvordan rommet til syning ser ut slik at du er litt forberedt mentalt.

En annen ting, er at det for en del kan være lettere å akseptere at ens kjære er død når en får sett og eventuelt tatt på vedkommede i kisten. Det kan være godt for sorgprosessen. Noen synes og de får tatt et bedre farvel på denne måten. Det viser seg og at noen i etterkant angrer at de ikke så den døde. Men igjen: Det å se den avdøde er slett ikke det riktige for alle av mange forskjellige grunner. Du må gjøre det du finner naturlig og riktig for deg. Er du veldig ambivalent til hva du skal gjøre, kan du eventuelt få noen til å ta bilder som du kan få se senere om du skulle ønske det.

Praktiske ting

I sjokktilstanden vi gjerne er i etter et dødsfall kan det være godt å støtte seg til prest og begravelsesbyrå i forhold til praktiske gjøremål. Disse er behjelpelige med å ordne de praktiske tingene. Presten gir normalt beskjed til de nærmeste pårørende om dødsfallet. Begravelsesbyrå ordner med å hente den døde om det skjedde i hjemmet. Videre kan de hjelpe med syning eller båreandakt, utforming av dødsannonse og program til begravelse, kiste, blomster og pynting av seremonisted, tidfesting for begravelsen, anskaffelse av organist eller solist, gravmonument og melding til forskjellige offentlige etater samt søknad om støtte fra trygdekontor og eventuell fagforening. De kan også gi tips om hvordan gå fram i forhold til skifte eller arveoppgjør.

Barnets møte med døden

Tidligere var det gjerne vanlig å si til barna når en av foreldrene var gått bort, at nå måtte de være ekstra snille mot den andre, fordi nå var mamma/pappa lei seg. Da skjønte man ikke at barn knytter seg tidlig til andre mennesker, og at de også sørger – men at de gjerne gir utrykk for det på en litt annen måte enn voksne. Selv babyer reagerer med mistrivsel når noen som har vært rundt dem til vanlig, blir borte. Vi må derfor også ta deres sorg på alvor, selv om den kan være vanskeligere å se.

Det blir feil å tenke at vi skal skåne barn fra sykdom og død. Selv om vi gjør det i beste mening fordi vi vil spare dem for de tunge følelsene av sorg og savn. Om vi unngår snakke om døden, blir de utrygge og redde. De lærer da at slike ting er tabu og noe vi ikke kan snakke om. Derfor anbefales det – og all erfaring viser det – at barn skal informeres ærlig når ett menneske er alvorlig sykt eller døende. Når en person er død, bør det sies direkte. Siden barn ikke har en så sterk abstraksjonsevne som voksne har er det også viktig å ha et konkret språk. I stedet for å snakke om at «mamma sover» kan en si at hun er død og at hun da ikke kommer tilbake, men er i himmelen. Barn som hører om døden som søvn kan for eksempel bli engstelige for søvn. Eller de kan lure på hva som skjer når mamma våkner i kisten under jorda.

Barn bør oftest være med i begravelse og ved syning. Det vil kunne hjelpe dem i deres egen sorg, og hjelpe dem å forstå hva døden er for noe. m barna gråter ved å se sin døde bestefar betyr ikke dette at det er for «sterkt» for dem, men er en naturlig måte å få utløp for sine følelser av sorg. Vi må gi dem anledning til å sørge og da må vi være ærlige med dem og hjelpe dem å få ut følelser på sin måte – det være seg med tegninger, blomster på graven, og så videre.

Det er heller ikke farlig at barn ser at de voksne gråter, det gir dem læring om hvordan de kan få utløp for egne følelser. En må bare passe på at barna i slike situasjoner som en begravelsen, er sammen med noen voksne de er trygge på. Og at de voksne har overskudd til å følge litt med på behovet barnet har i begravelsen. Det kan være lurt å gå i detalj gjennom hva som skal skje i begravelsen og hvorfor med barnet på forhånd.

Barns følelser

Barn sørger som nevnt annerledes enn voksne. De kan gjerne gråte et øyeblikk, for i neste å gå ut og leke. De går enda mer til og fra sorgen enn voksne. Men det betyr ikke at de har en mer overfladisk sorg, eller ikke var glad i den avdøde. Barn er som regel ikke så veldig lenge i en tankerekke om gangen, og hopper gjerne nokså fort mellom forskjellige tema. Vi må gi dem rom for å leke, og være tilgjengelig når de kommer med spørsmål. Det er bedre å si at vi ikke vet eller må tenke på en ting, enn å avskjære deres spørsmål. De må få trygghet for å spørre om ting når de har behov for det. Og da de gjerne ikke er i stand til å henge med på lange svar, bør vi være korte og konkrete.

Av og til ønsker barn overhodet ikke snakke om den døde eller døden. Da er det viktig at vi signaliserer at de har mulighet til å snakke om de vil, og å legge til rette for å dra på kirkegården, se i fotoalbum, og så videre. Men vi skal ikke stresse så mye utover dette. Vi sørger i forskjellig tempo, og barnet kan trenge en pause fra sorgen for å ha behov for å komme tilbake til den senere.

Barn trenger så mye stabilitet som mulig etter en så dramatisk hendelse som et dødsfall. Derfor er det gjerne best for dem å være hjemme i tiden rett etterpå, så kan heller slekt eller venner komme og bo hos familien en stund for å avlaste foreldre. Det er typisk at barnet blir redde for å miste foreldrene av syne, og de trenger derfor klarere avtaler enn normalt i forhold til nå de skal hentes i barnehagen for eksempel. De hadde gjerne aldri trodd noen de var glad i skulle dø – foreldre er gjerne supermennesker for små barn, og derfor er verden nå blitt utrygg og farligere. De trenger noe stabilt og at ikke alt flyter.

Et barn kan – for så vidt i likhet med voksne, men i større grad – gjerne få sinne mot den gjenlevende foreldre eller seg selv i forbindelse med ett dødsfall. Sinnet kan gå på at en ikke beskyttet den døde eller andre ting. Disse følelsene grunner ofte i den usikkerhet og følelse av hjelpeløshet som oppstår i møte med døden. Dette vil avta etter hvert som det første sjokket avtar, særlig om barnet har stabile omgivelser ellers. Om det er et søsken som er død, er det også viktig for familien at de ikke gjør den døde til en helgen i en slik grad at de gjenlevende barn føler seg utilstrekkelige.

Møte med noen i sorg

Vi blir gjerne veldig redde og usikre i forhold til hvordan vi skal forholde oss til pårørende etter et dødsfall. En vil ikke såre eller tråkke over grenser, og er redd for å si eller gjøre noe upassende. Men det viser seg som regel at vi ikke kan gjøre så mye annet galt enn å ikke gjøre noe. Med andre ord; det er gjerne ikke så viktig hva du sier eller gjør så lenge du er der og ikke trekker deg unna de pårørende.

Noen pårørende gir tilbakemelding om at de kanskje ikke liker så godt ordet kondolere, hvert fall ikke om fra folk som kjenner dem nokså godt. Det er fordi de føler kondolasjoner blir oppfattet som for formelt og en «frase». Kanskje en heller bare kan gi en klem eller holde rundt dem? Ellers er altså ikke det viktigste hva du eventuelt sier eller gjør, men at du bare våger å være der sammen med de pårørende i sorgen! Så må vi huske at sorgen ikke gir seg noen dager etter begravelsen. Mange opplever mye omsorg i starten, for så å bli veldig alene etter kort tid – kanskje nettopp i en fase hvor de er kommet over det største sjokket og har behov for å minnes eller snakke med noen i bearbeidingsprosessen. Så et råd er å ikke trekke seg unna, men selvsagt heller ikke trenge seg for mye på. I stedet for å bli lammet av usikkerhet på om en er innpåsliten, kan en bare snakke direkte med de sørgende om hvordan de føler tingene og hva de ønsker. Ikke vær redde for å snakke med dem.

Faser i sorgprosessen

Undersøkelser viser at sorgen har en del likhetstrekk hos alle mennesker. En kan få fysiske reaksjoner som pustebesvær, kraftløshet og kvalme, samt psykiske reaksjoner som kretsing omkring bilder av den døde, skyldfølelse og følelse av uvirkelighet. Videre på det adferdsmessige plan får mange gjerne en litt avvisende holdning til omgivelsene, forvirring og rastløshet.

Det er selvsagt veldig forskjellig hvordan sorgen oppleves, og det vil variere hos samme person også ut fra den sørgendes helhetlige livssituasjon og sorgdeterminerende forhold som tidligere tap av betydningsfulle personer, relasjonen mellom avdøde og etterlatte – med formell (slektsforhold) og uformell (tillit, ambivalens, ect) tilknytning, dødsmåten, hvor forberedt de nærmeste var og demografiske forhold som kjønn og sosioøkonomisk status og kulturbakgrunn. Tilgang på sosial støtte fra andre vil også virke mye inn på sorgmønsteret.

Man snakker gjerne om forskjellige sorgfaser og deler de inn i sjokk, reaksjon, berarbeiding og nyorientering.

I den første umiddelbare fasen etter dødsfallet, er vi i en traumatisk akuttsituasjon – i sjokkfasen. I de første timene og dagene er vi preget av fortrengning, apati, hjelpeløshet og vantro. Det hele føles gjerne uvirkelig. For barn er gjerne akuttfasen lenger enn hos voksne, og de kan gå inn og ut av den. Sjokket fører gjerne til fysiske reaksjoner som skjelving og mageknip. Klar informasjon og en trygg nærhet er det viktigste en kan bidra med i denne første fasen. Tilrettelegging mot aksept i form av å hjelpe til med å se den døde kan og være riktig her.

Reaksjonsfasen kan vare i flere måneder og preges av bølger med sterke følelser. Store humørsvingninger og manglende konsentrasjon er vanlig her. Som støttepersoner er det viktig å la den sørgende få gråte og få ut følelser. Hjelp å sette ord på følelsene. Samtidig kan en legge til rette slik at de får tatt opp igjen daglige gjøremål. Gi omsorg.

Den tredje fasen innebærer en mer systematisk følelsesmessig og intellektuell bearbeiding av at den døde er borte. Den kan vare i over ett år og er en prosess hvor en gradvis går over til mer nå-situasjonen. Nettverket rundt kan her hjelpe til med å snakke om fremtiden, men også å snakke om den døde.

I nyorienteringsfasen får man enda mer fokus på fremtiden – med mer positive forventninger. En kan glede seg mer over livet igjen, og får mer fokus på å knytte eller pleie sosiale kontakter.

En slik fasemodell er selvsagt forenklende. Man skifter også ofte fram og tilbake mellom ulike faser. Modellenes styrke er at de kan bidra til en normalisering av sorgens ulike reaksjoner og gi mulighet til å identifisere framdrift i forløpet. Svakheten er at virkeligheten forenkles. En sjablonmessig anvendelse kan tingliggjøre sorgen og skape distanse i en situasjon der den sørgende minst av alt trenger å bli analysert. De trenger å bli møtt med nærhet og forståelse.