Bibelens tilblivelse – sensur eller tilfeldigheter?

Det er et yndet tema både for Dagblad-journalister og forfattere å skrive sensasjonelle teorier om Jesus. «Ny viten» selger bra. Likeså ser vi spekulasjoner i forhold til bøkene som er samla i Bibelen. Noen har kanskje hørt spennende antydninger om at skrifter som ikke passet inn ble sensurert vekk av kirken. Eller at det var mange evangelier hvor kun noen få ble utvalgt og resten tilintetgjort, blant annet evangelier som omhandler sjelevandring. Minst en gang i året nevner en riksavis i en sensasjonsartikkel Thomas-evangeliet eller Q-kilden. Eller det kommer en uhistorisk men spennende bok ut på markedet.

Ny kunnskap er alltid interessant. Problemet med mye av sensasjonsstoffet er at det verken er nytt eller kunnskap. En del er til og med renspikka mytespredning. Hva med for eksempel konspirasjonsteorien om den mektige kirken som skjuler og ødelegger «kjetterske» skrifter? Fakta er at de gnostiske skrifter og andre tekster som ikke ble anerkjent av menighetene og som var klare forfalskninger, er lett tilgjengelig både i kirkens materiale og overalt på nettet. Gjennom kirkehistorien skjulte man ikke skriftene, men de ble aktivt argumentert mot offentlig fra oldkirkens tid. Mange av de alternative skriftene hadde gått i glemmeboken om de ikke hadde blitt referert til av kirkens ledere.

En annen typisk myte er at Bibelens nye testamente (NT) er skrevet mange hundre år etter Jesu død. Men forskerne er nesten samstemte i at de er skrevet ca mellom år 55 og 110. De er dessuten nedskrevet i en kultur hvor den muntlige overlevering var veldig nøyaktig og høyt skattet. Dessuten omhandlet de altså en så nær fortid at mange folk rundt omkring hadde anledning til å korrigere om noe av innholdet var åpenlyst galt – da det fremdeles levde mange øyevitner.

Allerede «de apostoliske fedre», som man kaller generasjonen etter apostlene, siterte i sine brev fra det nye testamentet. De siterte ikke fra noen andre glemte eller gjemte skrifter. Evangeliene og Paulus sine 13 brev var allment akseptert hvert fall rundt år 130. Mellom 170 – 220 fikk de samme autoritet som GT. De ble først valgt i de lokale menigheter, og senere når man fikk større kirkemøter ble det lagd en offisiell liste på kirkemøtene også.

Den første kanonliste vi har nedskrevet er den muratoriske fra slutten av 100-tallet. Den hadde som kriterie at boka måtte være brukende til lesning på gudstjenstene. Det meste i vårt Nye Testamente var på plass allerede der. I forhold til dagens kanon mangla den hebreerbrevet, Johannes 3. brev og Judas brev, mens den hadde med Salomos Visdom og Petersakopalypsen som ikke er med i Bibelen i dag. Den avviste Hermas hyrdebrev, de angivelige Paulusbrevene til Aleksandria og Ladokiea og skriftene til gnostikeren Valentinus.

I år 200 var det en bred enighet i alle store menigheter om kjernen i den nytestamentlige kanon med de fire evangeliene, Apostlenes Gjerninger, Paulus sine brev, 1. Peters brev og Johannes 1. brev. På midten av 300-tallet var hele NTs skrifter generelt akseptert i kirken. Det mest kontroversielle som tok lengst tid å avgjøre var Johannes Åpenbaring.

Noen få bøker var de altså nokså lenge usikker på; Hebreerbrevet, Judas brev, Peters 2. brev, Johannes åpenbaring og Johannes 2. og 3. brev. Men de er med på en liste hos kirkehistoriekeren Eusebios tidlig på 300-tallet. Biskop Athanasius av Aleksandria var den første i ett brev i 367 til å liste opp alle NTs bøker og erklære de kanoniske – han kalte dem kilder til frelse. Athaniasus skjelnet mellom de kanoniske og de apokryfe skrifter.

Den populære myten om skrifter som ble sensurert og forsvant etter kirkemøter faller sammen når vi faktisk har lister fra lenge før kirkemøtene kanoniserte dem over hvilke bøker som faktisk var i bruk av de kristne. Vi har Codex Sinaiticus fra 300-taller som inneholder hele NT minus Markus 16, 9-20 og Johannes 7, 53-8, 11, og vi har Codex Vaticanus fra mellom år 325-350. Fra rundt 400 har vi Codex Alexandrius og Codex Ephraemi. Disse er offentlig tilgjengelige både via nett og utstilt på biblioteker.

Var det så slik at man nokså tilfeldig valgte ut hva som skulle være med i Bibelen, alt etter hva som passet det rådende presteskap? Det er interessant å se på grunnlaget for kanoniseringen av Bibelen. Den nytestamentlige kanon som ble vedtatt på kirkemøtet var som nevnt allerede anerkjent av menighetene. Det var tre kriterier som ble brukt. Det ene var om de kom fra apostlene eller var godkjent av dem eller noen som stod de nær. Det andre var om de var de aksepterte i menighetene. Altså det motsatte av den spennende konspirasjonsteorien om de noen som trekker i trådene. Det tredje var om skriftene inneholdt apostolisk lære.

Tross førnevnt uenighet om noen skrifter, var det hovedsakelig veldig liten variasjon i forhold til hvilken skrifter de lokale, selvstendige menighetene brukte. Og ingen av de alternative gnostiske skriftene som i dag snakkes om som «sensasjonelle», slik som Thomasevangeliet eller Filipp-evangeliet, var i bruk i ur-menighetene. Så neste gang noen snakker om hva som er «tatt ut» eller «skulle vært med» så kan vi spørre hvilke kilder de har for å hevde det. Særlig siden menighetene fra begynnelsen av heller ikke brukte dem. I forhold til disse gnostiske skriftene, er det også verdt å huske på at tekstene i dagens Bibel kom med den gang etterrettelig informasjon som ble åpent forkynt. De gnostiske skrifter har derimot et ikke-etterprøvbart stoff. Ja det skulle faktisk være en «skjult viten» for de innvidde. Derav navnet gnostisk av gnosis som betyr skjult åpenbaring.

Bibelen har altså vært preget av en åpen og demokratisk tilblivelsesprosess hvor en lokalt tok i bruk tekstene lenge før noen sentralmakt og kirkemøter sanksjonerte dem. Kirken hadde ikke makt til å stilne kritikere i urkirken, og diskuterte tvert imot annerledes tekster og personer åpenlyst. Mange av de kritiske røstene kjenner vi kun til på grunn av tekster fra kirkefedrene. Utvalget tekster i Bibelen er altså ikke noe som tilfeldigvis ble stemt gjennom på et kirkemøte, og heller ikke et resultat av sentralstyring, men noe som aktivt ble brukt av hver enkelt menighet først og så til slutt fikk sin tilslutning og kanonisering i kirkemøte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.