Artikkel som tar for seg om Vatikanet har motarbeidet utgivelsen av Dødehavsrullene og de gnostiske evangeliene, om andre evangelier framstiller en mer menneskelig Jesus, hva slags håndskrifter våre Bibeloversettelser bygger på, om Konstantin brant alle håndskrifter og gav ut en omarbeidet Bibel, om man stemte over om Jesus var guddommelig i år 325 i Nikea mer mer.
Denne artikkelen er, med velvillig tillatelse fra forfatter og forlag, hentet fra Oskar Skarsaunes bok Den ukjente Jesus – Nye kilder til hvem Jesus virkelig var?, s. 110-119, Avenir forlag 2005.
I Da Vinci-koden sier «forskeren» Leigh Teabing følgende:
”Jesus Kristus var en historisk person av enorm betydning, kanskje den mest gåtefulle og inspirerende leder verden noensinne har sett. I kraft av å være den Messias profetene hadde talt om, styrtet Jesus konger, inspirerte millioner av mennesker og grunnla nye filosofier. Som direkte etterkommer av kong Salomo og kong David hadde Jesus et rettmessig krav på tronen som jødenes konge. Som rimelig var, ble historien om hans liv nedtegnet av tusenvis av tilhengere rundt om i landet… Mer enn 80 evangelier ble vurdert med henblikk på innlemmelse i Det nye testamente, men likevel var det bare noen få som ble valgt ut – Matteus, Markus, Lukas og Johannes” (kap 55, s. 256). Utvalget ble gjort av keiser Konstantin: ”Bibelen, slik vi kjenner den i dag, ble satt sammen av den hedenske romerske keiseren Konstantin den Store” (kap 55, s. 257).
Videre leser vi i Da Vinci-koden at keiseren innkalte det store kirkemøtet i Nikea i 325, og at man der vedtok at Jesus var guddommelig, ”i en ganske jevn avstemning, til og med” (kap 55, s. 258). På grunnlag av dette fikk ”Vatikanet” og ”den romerskkatolske kirke” en monopolstilling. Men ”ettersom Konstantin opphøyet Jesu status [til guddom] nesten fire århundrer etter Jesu død, fantes det allerede tusenvis av dokumenter som berettet om hans liv som dødelig menneske. For å omskrive historiebøkene innså Konstantin at han måtte gjøre noe drastisk. … Konstantin bestilte og bekostet en ny bibel der man utelot de evangeliene som omtalte Kristi menneskelige trekk, og forherliget de evangeliene der han ble beskrevet som guddommelig. De tidligere evangeliene ble forbudt, samlet inn og brent” (kap 55, s. 259).
Hovedpersonen i Da Vinci-koden avslutter med følgende påstander: ”Til stor glede for historikerne … ble enkelte av de evangeliene som Konstantin prøvde å utslette, likevel bevart. På 1950-tallet fant man Dødehavsrullene gjemt i en grotte i nærheten av Qumran i den judeiske ørkenen. Og siden har vi naturligvis de koptiske skriftene, som ble funnet i 1945 ved Nag Hammadi. I tillegg til at de inneholder den sanne gralshistorien, omtaler disse dokumentene Kristi gjerninger i veldig menneskelige termer. I tråd med sin tradisjon for å spre usannheter gjorde Vatikanet naturligvis hardnakkede forsøk på å forhindre at disse skriftene ble offentliggjort” (s. 260).
La meg kommentere disse påstandene i motsatt rekkefølge:
1) Har Vatikanet og den katolske kirke motarbeidet utgivelsen av Dødehavsrullene og de gnostiske evangeliene?
Vatikanet har ikke lagt noen hindringer i veien for publiseringen, verken av Dødehavsrullene eller Nag Hammadi-tekstene. Tvert om, katolske forskere har vært blant pionerene i utforskningen av Dødehavstekstene og Nag Hammadi-tekstene, og de har stått i spissen for utgivelsen av flere av dem. Vatikanet har dessuten aldri vært i den posisjon at de kunne legge lokk på noe som helst i den forbindelse.
Når utgivelsen av de to tekstsamlingene til å begynne med gikk utilgivelig langsomt, har det helt andre grunner, og litt forskjellige i de to tilfellene. Forskergruppen som til å begynne med utga Dødehavsrullene, var alt for liten og arbeidet ineffektivt. Men det ble fart i sakene på 1990-tallet, og alle Dødehavsrullene er nå utgitt. Denne komplette utgivelsen dokumenterer én gang for alle at når prosessen tok for lang tid i begynnelsen, var det ikke fordi noen av rullene ble holdt tilbake fordi de inneholdt ting som var ”farlige” for kirken. Det gjør de nemlig ikke.
At det tok så lang tid å få Nag Hammadi-tekstene publisert, har sammenheng med byråkratiske forviklinger der blant andre Det koptiske museum i Kairo og UNESCO har vært involvert, men ikke Vatikanet. Tekstene har nå foreligget i komplett utgave og oversettelse i snart 30 år. Katolske, protestantiske, ikke-kristne forskere – alle har viet dem stor interesse. Ingen forskere jeg kjenner, mener at disse tekstene ”truer” kirkens tro.
Nag Hammadi-tekstene viser at det eksisterte andre utgaver av kristendommen i antikken, enn den formen som senere ble betraktet som den ortodokse. Men det er ingen nyhet. Det har vi visst hele tiden, fordi de ”ortodokse” kirkelige forfatterne fra Oldtiden selv gjør oss oppmerksom på det. De diskuterer nemlig utførlig med dem de kaller ”gnostikere”. Og den lære de tilskriver gnostikerne, svarer godt til den vi finner i Nag Hammadi-tekstene. Men tekstene gir oss et rikere og mer nyansert bilde av denne læren, og det er det ingen forskere, verken katolske eller andre, som beklager.
2) En mer «menneskelig» Jesus?Det er det rene tøv å påstå at de gnostiske evangeliene i Nag Hammadi-tekstene gir oss bildet av en mer menneskelig og mindre guddommelig Jesus enn de fire evangeliene i Det nye testamente. Nøyaktig det motsatte er tilfelle. Av alle bevarte skrifter fra antikken som stammer fra tilhengere av Jesus, er det ingen som tegner ham mer menneskelig enn de fire vi har i Det nye testamente.
Søker man en menneskelig Jesus som lever seg inn i menneskers sorg, som selv gråter, er sulten, tørst, som er lei seg og blir sint, da er det bare i de fire nytestamentlige evangeliene man finner en slik Jesus, ikke i de andre. Forklaringen på at Dan Brown legger slike meningsløse påstander i munnen på ”forskeren” Leigh Teabing er, tror jeg, ganske enkel: Brown har selv ikke lest ett eneste av skriftene fra Nag Hammadi. Det fremgår av måten han siterer dem på. Hans sitater stammer alle fra Hellig blod, hellig gral, og der Hellig blod feilsiterer Nag Hammadi-tekstene, har Brown nøyaktig samme feilsitat.
Det er også fra samme kilde han har den meningsløse påstanden om at Nag Hammadi-tekstene inneholder ”den sanne gralshistorien”. Tekstene nevner ikke gralen med ett eneste ord. De er også totalt ukjent med tanken om et ekteskap mellom Jesus og Maria Magdalena.
Dødehavsrullene
Enda mer avslørende er Teabings påstand om at noen av de ”brente” evangeliene er bevart blant Dødehavsrullene. Dødehavsrullene inneholder ingen informasjon om Jesus, ingen omtale av ham, av den enkle grunn at de alle sammen er forfattet i tiden før Jesus sto frem offentlig. Noen få forskere har hevdet at et lite gresk fragment med noen få bokstaver bevart, kan stamme fra et eksemplar av Markusevangeliet. Dette er svært omstridt, og den bevarte del av teksten er for liten til at spørsmålet kan besvares med sikkerhet. Men om vi nå antar at det virkelig er Markus vi har foran oss, viser det stikk motsatte av hva Teabing hevder. Det er i tilfelle et eksemplar av ett av de nytestamentlige evangeliene som er funnet i Qumran, ikke ett av de ”brente”.
Antakelig skyldes Browns uvitenhet på dette område igjen det samme: Han har ikke lest ett eneste av Dødehavs-skriftene, men bygger på en setning i Hellig blod, hellig gral som han har misforstått. Setningen lyder slik: ”Dødehavsrullene viser at Jesu lære også inneholdt en serie viktige aspekter av esseisk lære” (Hb, 395). Med dette mener forfatterne av Hellig blod ikke annet enn at det er visse likhetstrekk mellom Jesu forkynnelse og læren i noen av Dødehavsrullene – en i og for seg rimelig og lite oppsiktsvekkende påstand. Men Brown misforstår dette og tror at noen av Dødehavstekstene inneholder utsagn som tilskrives Jesus. Altså, tenker han, finner vi noen av de tapte evangeliene blant Dødehavsrullene! Disse rullene ble for øvrig ikke funnet på 1950-tallet, men i 1947.
3) Hvilke håndskrifter er våre bibeloversettelser bygd på?
Konstantin hadde absolutt ingen ting med avgrensningen av Det nye testamente å gjøre. At han skulle ha samlet inn og brent andre skrifter som ikke kom med, er fri fantasi. Igjen misforstår Brown den eneste kilden han forholder seg til, nemlig Hellig blod, hellig gral. Og det gjør ikke saken bedre at Hellig blod på dette punkt også er svært misvisende.
I Hellig blod, hellig gral får vi høre følgende: I den store forfølgelse av kirken under Konstantins forgjenger, keiser Diokletian, ble alle kristne skrifter samlet inn og brent. ”Som en følge av dette forsvant nesten alle kristne skrifter, og spesielt var dette tilfelle i Roma. Da Konstantin så satte i gang utarbeidelse av nye utgaver av disse dokumentene, gav dette ortodoksiens voktere anledning til å forandre, redigere og omskrive materialet etter eget behov og egne retningslinjer. Det er sannsynlig at det var ved denne anledning at de viktigste forandringer ble foretatt i Det nye testamente, slik at Jesus fremstod i den enestående skikkelse han har hatt siden. Betydningen av dette oppdraget fra Konstantin kan ikke overvurderes. Av de omkring fem tusen eksisterende tidlige manuskriptversjonene er det ikke én som stammer fra før 300-tallet. Det nye testamente slik det eksisterer i dag, er i vesentlig grad et produkt av disse redaktører og forfattere fra 300-tallet – det vil si ortodoksiens voktere…” (Hbhg, 403–404).
Det er ikke annet å si om dette enn at forfatterne her ganske enkelt snakker usant. Det er riktig at ett av tiltakene mot kirken under Diokletian var å forlange hellige skrifter utlevert. Men selvsagt ble ikke dette pålegget etterkommet i særlig grad, og spesielt ikke i Roma, der forfølgelsen var svært mild, i motsetning til lenger øst i riket. Men mesteparten av de hellige skriftene ble gjemt unna, og noen av dem er bevart til i dag.
Bibelske håndskrifter og sitater før Konstantin
Det er kort og godt feil at ingen håndskrifter til nytestamentlige skrifter stammer fra før år 300. Håndskriftet med benevnelsen P45 stammer fra tiden 200–250 e. Kr., og inneholdt opprinnelig alle fire evangeliene og Apostlenes gjerninger. Håndskriftet er bare delvis bevart, men så vidt store deler av Markus og Lukas og Apostlenes gjerninger er i behold at man kan fastslå at teksten i dette håndskriftet grunnleggende er den samme som i etter-konstantinske håndskrifter.
Fra samme tid stammer håndskriftet P46, som inneholder Hebreerbrevet, Korinterbrevene og fire av de mindre Paulus-brevene i komplett skikkelse. P75 dateres til tiden 175–225 e. Kr., og inneholder mesteparten av Lukas- og Johannesevangeliet. P66 dateres til ca. 200 e. Kr., og inneholder en nokså komplett tekst til Joh 1–14.
Det kanskje mest sensasjonelle av nyere tekstfunn er et lite fragment fra Joh 18, kalt P52. Det dateres til ca. 125 e. Kr. og ble funnet i Egypt. Når man tar i betraktning at Johannesevangeliet antakelig ble skrevet i Efesus, temmelig langt unna Egypt, er man her i den sjeldne situasjon at man kan bruke et håndskriftsfragment som argument i debatten om Johannesevangeliets avfattelsestid. På 1800-tallet hevdet Ferdinand Christian Baur at Johannesevangeliet var skrevet omkring 160 e. Kr., og det har også vært andre forskere som daterer det til etter år 100. Men eksistensen av P52 i Egypt ca. 125 e. Kr. er et godt argument mot slike sendateringer. Man må nemlig regne med at det gikk en viss tid fra evangeliet ble skrevet i Efesus og til kopier av det dukket opp i Egypt. Det vanlige i dag er å datere Johannesevangeliet til omkring år 90 e. Kr.
På grunnlag av det som her er nevnt, og flere andre håndskriftsfunn, er det i dag ingen tekstforskere som regner med at forfølgelsen under Diokletian var noen viktig begivenhet i den nytestamentlige tekstens historie, eller at Konstantins regjeringstid betydde noe radikalt i så måte. Vi har dokumentasjon på tekstens form før og etter disse begivenhetene, og har tallrike muligheter for kontroll. Dessuten har vi nærmest utallige sitater fra de nytestamentlige skriftene hos kirkelige forfattere som skrev på 100-tallet og 200-tallet. Gjennom disse sitatene har vi svært mange muligheter for å sjekke hvilken form av den nytestamentlige teksten disse forfatterne kjente.
I tillegg har vi de oversettelsene av nytestamentlige skrifter som ble gjort på 100- og 200-tallet, blant annet til latin, syrisk og koptisk. Disse oversettelsene gir oss et godt bilde av den greske teksten som de ble laget på grunnlag av. Sammenlagt gir dette materialet en mulighet for å følge den nytestamentlige tekstens historie som er ganske enestående for bøker fra antikken. Teksten i de nytestamentlige skriftene er bedre dokumentert og bedre kartlagt enn for noen andre bøker fra oldtiden. De eldste håndskriftene stammer dessuten fra en tid mye nærmere de opprinnelige forfatterne enn tilfellet er for andre bøker. Og håndskriftene er langt mer tallrike enn for noen andre bøker. La meg kort illustrere dette ved å nevne situasjonen for noen av de sammenlignbare bøkene vi snakker om.
Annen litteratur fra Oldtiden
Vergil (70–19 f. Kr.) er den antikke forfatter utenom Det nye testamente som er best bevitnet ved gammelt håndskriftsmateriale. I hans tilfelle er det omkring 350 år mellom hans eget forfatterskap og det eldste bevarte håndskrift. Det samme tall er for Livius (200-tallet f. Kr.) ca. 500 år; for Horats (65–8 f. Kr.) ca. 900 år; for komplette Platon-manuskripter ca 1300 år og for tragediedikteren Euripides ca. 1600 år. ”For ingen klassisk forfatter har vi mer enn noen titalls håndskrifter, i noen tilfelle har vi bare et par, mens bibelhåndskriftene kan regnes i tusentall” (Kenyon, Bibelen, 32).
Det mange ikke tenker over, er at når vi i det hele tatt har gamle håndskrifter til den klassiske litteratur, er det langt overveiende antall av disse produsert av kristne avskrivere, gjerne munker. Det er altså ikke slik at ”kirken” gjennom historien konsekvent har forsøkt å undertrykke og utslette annen, ikke-kristen og ikke-rettroende, litteratur. Det var tvert om nettopp i klostre og lignende kirkelige lærdomsmiljøer at denne litteraturen ble tatt vare på, studert og kopiert, og på den måten bevart til i dag.
Jeg må også kort nevne en innvending jeg ofte møter i samtaler om dette: Har ikke de nytestamentlige skriftene stadig fjernet seg fra originalenes tekst gjennom senere bearbeidelser, oversettelser, nye oversettelser, osv.? Svar: Moderne bibelutgaver er oversatt direkte fra den greske teksten, og den greske teksten er en vitenskapelig rekonstruksjon av den antatt originale teksten på grunnlag av de eldste håndskriftene og det øvrige tekstmaterialet jeg omtalte ovenfor. Grunnlaget for moderne bibeloversettelser er langt mer solid enn for noen annen bok fra antikken.
4) Brant Konstantin alle håndskrifter og gav ut en omarbeidet Bibel?
Konstantin bestilte og bekostet nye bibler, etter at han hadde ødelagt de gamle, hevder Brown. Dette bygger også på Hellig blod, hellig gral, der det heter at Konstantin ”satte i gang utarbeidelse av nye utgaver av disse dokumentene” [som altså hadde blitt ødelagt under Diokletians forfølgelse, ikke etter ordre fra Konstantin!] Det forfatterne her sikter til, er et brev Konstantin skrev til biskopen i Caesarea i Israel, Eusebius, der keiseren ber ham sette profesjonelle skrivere i gang med å lage 50 praktbibler til bruk i de mange kirker keiseren akter å bygge i Konstantinopel (Vita Const. 4.36).
Bakgrunnen er altså ikke at mange bibler tidligere er ødelagt, og det er skivebom når Hellig blod sier at denne aksjonen med å erstatte tapte bibelmanuskripter med nye særlig fant sted i Roma. I det hele tatt er det påfallende hvordan både forfatterne av Hellig blod, og – avhengig av dem – Dan Brown, forestiller seg at både keiser og kirke har sitt styrende sentrum i Roma. Hos Dan Brown bruker Leigh Teabing uttrykk som ”Vatikanet” og ”den romerskkatolske kirke” om kirken på Konstantins tid, og skriver som om hele kirken adlød biskopen i Roma.
Har disse forfatterne aldri hørt om den ortodokse kirke i øst, med sentra som Alexandria, Jerusalem, Antiokia og Konstantinopel? Vet de ikke at paven ikke flyttet sin residens til Vatikan-høyden i Roma før på slutten av 1300-tallet etter Kristus? Og fremfor alt: Vet de ikke at det var en kristen kirke øst for den romerske keisers rike – den kirken vi gjerne kaller den syriske? På 300-tallet var den kirken for lengst veletablert i Persia og India, og den var helt utenfor Konstantins og noen annen romersk keisers kontroll.
Den enkle testen på hvordan kristendommen og dens bibel hadde sett ut uten Konstantin, får man ved å undersøke denne kirken i øst litt nærmere. Da ser man ganske tydelig følgende: Konstantins store betydning lå i at han gjorde kristendommen til Romerrikets statsbærende religion. Det store spørsmål som Konstantin etterlot seg, var spørsmålet om forholdet mellom biskoper og keiser, et spørsmål som kristenheten i det gamle Romerriket skulle komme til å slite atskillig med i alle århundrer senere. Men i forhold til kristendommens sentrale trosinnhold var keiserens påvirkningsmuligheter svært små. Det er lett å påvise at keiseren, på det mest berømte kirkemøtet han innkalte, Nikea 325, måtte bøye seg for ledende biskoper som hadde en helt annen agenda enn keiseren.
5) Stemte man over Jesu guddommelighet på kirkemøtet i Nikea i år 325?
Det er ikke korrekt når Brown sier at debatten på kirkemøtet i Nikea var mellom slike som hevdet at Jesus bare var et menneske, og dem som hevdet at han vesentlig var guddommelig. Alle deltakende biskoper i Nikea var overbevist om at Jesus var mye mer enn et vanlig menneske, alle deltakerne i debatten mente at Guds Sønn, før han ble menneske, var hos Gud i en guddommelig eksistensform, og at han hadde medvirket ved skapelsen. ”Faderen skapte verden ved Sønnen”; det var alle parter i Nikea enige om. Også i Hellig blod, hellig gral, Browns kilde her som ellers, finner man påstander i samme retning. Men forfatterne uttrykker seg ikke så bombastisk som Brown, for de er klar over at de i så fall ville slå seg selv kraftig på munnen. De har nemlig tidligere i boken sagt, ja, faktisk understreket, at læren om Jesus som guddommelig allerede finnes i Paulus-brevene. Og de er de eldste kristne dokumentene vi kjenner, fra 50-årene e. Kr. Da kan man ikke samtidig hevde at læren om Jesu guddommelige natur ble oppfunnet på Kirkemøtet i Nikea i år 325 e.Kr.
6) «Tusenvis» av tidlige forfattere?
Da Vinci-kodens påstand om at ”tusenvis” av tilhengere av Jesus skrev ned historien om ham, er fri fantasi. Det er heller ikke lett å se hvordan aktiviteten til disse tusenvis av forfattere skulle resultere i akkurat 80 evangelieskrifter. Men man kan spare seg problemstillingen: Begge tallene er uten hold i det historiske kildematerialet vi har. Det vi vet om utbredelsen av skrivekyndighet blant landsbefolkningen i Galilea gjør imidlertid den slags spekulasjoner svært usannsynlige. Browns påstand om at Jesus ”styrtet konger” og påvirket millioner allerede i sin levetid er overdrivelser av samme type.
Vi har i hovedsak to kilder som setter oss i stand til å si noe som helst om graden av oppslutning som Jesus hadde. Den éne kilden er den jødiske historikeren Josefus. Han skrev to store historieverk i tiden 70–90 e. Kr., altså omtrent samtidig med Matteus-, Lukas- og Johannesevangeliet. I det éne omtaler han Jesus to ganger, dels bare kort som bror av Jakob, leder av urmenigheten i Jerusalem, og dels i et avsnitt som tydelig har kristne innskudd, men der grunnstammen i teksten høyst sannsynlig stammer fra Josefus’ penn. Av dette siste avsnittet kan man slutte at Jesus hadde en viss oppslutning, men at den ikke skilte seg dramatisk fra den som andre jødiske Messias-kandidater hadde. I hvert fall tyder den knappe omtalen av Jesus på at Josefus ikke anså ham som en som hadde hatt stor betydning for den jødiske historien.
Den andre hovedkilden er skriftene i Det nye testamente. Det virker urimelig å anta at disse skriftene skulle ha noen interesse av å underdrive oppslutningen om Jesus i sine skildringer. Da virker det mer sannsynlig at de kunne overdrive en smule. Men selv om det er tilfelle, rapporterer de overraskende nøkterne tall. Det går klart fram at skaren av faste tilhengere ikke var større enn at de kunne vandre rundt og leve av gaver og gjestfrihet der de kom. Og selv da den store vekkelsen brøt ut i de første uker og måneder etter Jesu død og oppstandelse, taler tekstene bare om noen få tusen tilhengere, begrenset til Jerusalem og Judea.
Browns konstruksjon med de store tall er fri fantasi, men man skjønner jo hensikten med den. Hensikten er å skape et bilde av et rikt mangfold av skrifter, der Konstantin og hans menn brutalt luker vekk nesten alt sammen, for å stå igjen med det snevre utvalg skrifter vi nå har i Det nye testamente.