Hva skjedde på kirkemøtet i Nikea

Forskjellige konspirasjonsteorier, romaner og folkelige oppfatninger sirkulerer det mange myter om hva som skal ha skjedd på kirkemøtet i Nikea i år 325. Ofte dreier det seg om vandrehistorier. Dessverre bringer Da Vinci-koden videre mange av disse grunnløse vandrehistoriene. La oss derfor straks avlive mytene om at kirkemøtet bestemte at kvinnen hadde sjel, at det ble vedtatt at Jesus var Gud og at man bestemte innholdet i Det nye testamentet.

Hvis man skal uttale seg om Nikea, er det viktig å gå til historiske kilder [1] eller til litteratur som direkte har brukt slike kilder. I fagkretser er det ikke mye diskusjon om hva som faktisk skjedde på konsilet i Nikea. Ingen historiker har noen gang lansert tesen om at kvinnen der “fikk sjel”. Spørsmålet har aldri blitt diskutert på noe kirkemøte. Den hellige Ånd eller Jesu guddom ble heller ikke vedtatt i Nikea, verken med stort eller lite flertall. Og tross iherdige påstander om det motsatte var heller ikke spørsmålet om Bibelens innhold oppe til debatt.


Viktige spørsmål

Kirkemøtet i Nikea sommeren 325 var sammenkalt av keiser Konstantin som ønsket å bevare kirken som samlende fundament for keiserdømmet.[2] Vi trenger ikke å ha illusjoner om at Konstantin bare hadde edle motiver. Samtidig er det ingen grunn til å undervurdere eller latterliggjøre utsendingene. For spørsmålene var både vanskelige og viktige, filosofisk som teologisk. Forhandlingene dreide seg i hovedsak om hvordan forholdet mellom Faderen og Sønnen skulle forstås og formuleres. Dette hadde (og har) mange interessante sider. Særlig om vi ser på hvordan troen på at Jesus er Gud i det hele tatt kunne oppstå i et jødisk eller gresk miljø.

Tankevekkende nok anså verken jøder eller grekere det teologisk eller filosofisk mulig at den absolutte og ubegrensede Gud kunne bli menneske. Likevel aksepterte langt de fleste av utsendingene formuleringene. Og selv om Konstantin for å bevare enheten la press på dem som var uenige (bl.a. ved å si at «jeg har mistet min nattesøvn»), var det aldri tvil om hva som var den dominerende holdning. Til slutt skrev nesten alle under på trosbekjennelsen.[3] Mindretallet avsto både fordi de var uenige i enkelte formuleringer, men antagelig også på grunn av de svært konkrete og skarpe avvisningene av bestemte trosforestillinger i tillegget.[4]

Mange ser nok for seg at det var keiser Konstantin som presset frem møtets konklusjoner. I realiteten støttet Konstantin arianerne, den motsatte fløyen i diskusjonen om Jesu guddommelighet. Ingen deltakere på møtet var i tvil om at Jesus var Gud. Spørsmålet man stilte i den forbindelse var imidlertid hvordan Jesus var blitt Gud. Mens kirkemøtet nesten enstemmig konkluderte med at Jesus var født av Gud til å være Gud, mente Konstantin, brorparten av de romerske hærstyrkene og det fleste velstående kristne romere at Jesus var skapt til å være Gud og dermed ikke var av samme vesen som Faderen. Likevel var biskopene modige nok til å stå på det som de mente Bibelen lærte.

Når det gjelder antallet som deltok – og de som var uenige – er kildene ikke klare. Senere tradisjoner om 318 deltakere og 18 uenige er spekulasjoner, til dels basert på bibelske forbilder. Sannsynligvis lå det reelle antall deltagere på rundt 250 personer.

Hva ble diskutert i Nikea?

Hovedtemaet for konsilet var arianismen, altså spørsmålet om hvordan man skulle oppfatte forholdet mellom Jesus og Gud. I tillegg tok man opp praktiske spørsmål som når påsken skulle feires og forholdet til kristne som hadde falt fra troen under Diokletians, den forrige keiserens, forfølgelser. Man så også på om dåp foretatt av andre enn de som representerte kirken var gyldig, og på en del etiske og det som ofte kalles ordningsmessige spørsmål (som hvordan man skulle velge biskoper og hvor ofte man skulle la lokale kirkemøter/synoder). [4a]

Misoppfatninger

Når det ikke hersker tvil om hva som ble diskutert og vedtatt i Nikea, er det vanskelig å si hvordan vandrehistoriene har oppstått. En teori er at dette med “kvinnens sjel” kan stamme fra Gregor av Tours’ (539-594) “Frankernes historie”. Noen biskoper diskuterer her betydningen av ordet ‘homo’ i den latinske oversettelsen av Bibelen (Vulgata). “Det blir slått fast at ordet kunne brukes om både kvinner og menn, og stort mer er det ikke å få ut av historien”.[5] Dette kan noen senere ha koblet til Nikea og utlagt som om det foregikk en diskusjon i kirken om hvorvidt kvinnen hadde sjel eller ikke. Kari Vogt sier rett ut i en ellers kritisk artikkel at “Kirken har (…) til alle tider lært at kvinner har en udødelig sjel, akkurat som mannen. Myten om at det måtte et kirkemøte til for å slå dette fast, bør avlives en gang for alle”.[6]

Mer direkte handler dette faktisk om en fattig, tysk student. Valentius Acidalius ville tjene penger på å vise at homo betyr ”voksen mann”, og at i Bibelen er det bare menn som har sjel.[7] Han laget dermed en liten pamflett i 1595 for å bevise saken, antagelig også ment som en slags parodi på den type teologi som kun gikk god for det som var direkte nevnt i Bibelen. Dette ble imidlertid straks massivt imøtegått av den lutherske teologen Simon Geddicus med motskriftet ”Til forsvar for det kvinnelige kjønn”.[8] Valentius fikk slag av den skarpe kritikken, men pamfletten overlevde, ofte i samme bind som Geddicus sin klare avvisning.

Hvor misforstått det er å anklage kirken for å ha diskutert om kvinnen har sjel, understrekes av at Valentius sin bok havnet på pavens liste over forbudte bøker i 1651. Man ønsket rett å slett å markere tydelig at det var heretisk å hevde at kvinnen ikke hadde sjel. Men boka levde videre i andre land, og ble etter hvert en del av mytologien rundt kirkemøtet i Nikea, og brukt i ulike typer politiske oppgjør med den katolske kirken, både i Frankrike og England[9].

Fjernet fra Bibelen?

I en del miljøer er det blitt vanlig å påstå at man på kirkemøtene strøk ut og la til tekster i Bibelen, etter som det passet teologer og herskere. Noen legger dette faktisk til lenge etter Nikea: “På 500-tallet og i senere århundrer, da vår nåværende Bibel ble fastlagt, fantes det mange forskjellige evangelier. De som fikk dommen uakseptable, ble tilintetgjort”[10]. Det sies også at kirkemøtet i Nikea vedtok at alle bøker som ikke støttet dem, skulle ødelegges.

I Da Vinci-koden legger Dan Brown det hele til kirkemøtet i Nikea. «Bibelen, slik vi kjenner den i dag, ble satt sammen av den hedenske romerske keiseren Konstantin den store»[11]. Han legger friskt til at «Ettersom Konstantin opphøyde Jesu status nesten fire århundrer etter Jesu død, fantes det allerede tusenvis av dokumenter som berettet om hans liv som dødelig menneske. For å omskrive historiebøkene innså Konstantin at ham måtte gjøre noe drastisk. Dette førte til det mest avgjørende øyeblikket i kristendommens historie.» «Konstantin bestilte og bekostet en ny bibel der han utelot de evangeliene som omtale Kristi menneskelige trekk, og forherliget de evangeliene der han ble beskrevet som guddommelig. De tidligere evangeliene ble forbudt, samlet inn og brent.»[12]

At det ikke finnes historiske kilder som støtter dette, legger ingen demper på påstandene. De gjentas og gjentas i ulike sammenhenger.

Hva skal vi tro? Ble Bibelen til på 500-tallet og senere? Eller på 300-tallet? Når alternative forfattere ikke engang klarer å bli enige om århundre, er grunnen ikke bare at man ikke leser fagbøker. De leser heller ikke hverandres bøker så nøye. Og for dem som ikke bryr seg om kilder, er kanskje det ene århundret like godt som det andre.

Den underliggende logikken handler i sin enkleste form om to slutninger: Fordi Jesus ikke kan være Guds Sønn, kan følgelig heller ikke de eldste skriftene beskrive ham som dette. Og fordi det må ha vært et maktovergrep å velge bare de fire vi har i Det nye testamentet, må dette følgelig ha skjedd under «maktkirken» som startet med Konstantin på 300-tallet. Siden ingen av disse teoriene om ‘følgene’ stemmer med virkeligheten, rakner regnestykket.

Selv om forskere stadig leter etter – og danner hypoteser om – kilder bak evangeliene i NT, er alle enige om at Paulus sine brev er fra 50-tallet og de eldste kildene vi har bevart – 20-30 år etter Jesu korsfestelse. Og det er like bred enighet om at Konstantin ikke omarbeidet Bibelen rundt år 325. Det finnes heller ikke kilder til at alternative skrifter systematisk ble «samlet inn og brent»[13]. Det som skjedde, var i stedet at man laget lister over hvilke skrifter man kunne lese fra på de kristne gudstjenestene, og hvilke man ikke kunne bruke. De som ikke ble brukt, var det heller ikke stor interesse for å kopiere og dermed bevare. Påstandene og mytene som Brown sprer om kirkens historie og Bibelens tilblivelse, er direkte fordummende for det allmenne kunnskapsnivået i befolkningen og en hån mot all seriøs historievitenskap.[14].

Avgrensningen av Det nye testamente ble gjort lenge før Konstantin. Prinsippet var enkelt: Skrifter fra det første århundre, som man mente var skrevet av apostler eller deres medarbeidere, ble regnet som troverdige. Andre skrifter, brev eller «evangelier» kom ikke med, selv om de teologisk og innholdsmessig stemte med budskapet i Det nye testamente. Det var for eksempel tilfelle med brevene og skriftene fra ”De apostoliske fedre”: Clemens, Ignatius, Hermas, Polykarp, Diognet m.fl. De ble alle sammen skrevet mellom år 96 og ca år 180 e.Kr. Disse interessante skriftene er utgitt på norsk og kan leses i boka ”De apostoliske fedre”. Når det gjelder en annen gruppe skrifter, de såkalte ”gnostiske evangelier”, ble de forfattet mellom år 150 og år 300. Det var derfor aldri aktuelt å inkludere dem blant kirkens autoritative skrifter i Det nye testamente.

Myten om kvinnens sjel på Nikea og alt annet kirkemøtene har fått skylden for, viser at det er gode grunner til å være “kritisk til kritikk”. Det er en god regel å undersøke påstander – ikke minst når de støtter det synet man selv har.

Fotnoter

[1] Kildene er oppgitt på http://www.tertullian.org/rpearse/nicaea.html

[2] Se Oskar Skarsaunes: “Inkarnasjonen – myte eller faktum?” Lunde forlag 1988, s. 96.

[3] “Arvet från kyrkofedrerna”, Ezra Gebremehdin, Artos bokförlag, Skelleftreå 1993, s. 168.

[4] Bettenson: “Documents of the Christian Church” 2. ed., Oxford 1963, s. 35-37. Om “mindretallet” og en dramatisert form av forhandlingene henvises til “Constantine – The Miracle of the Flaming Cross” av Frank Slaughter, Pocket books 1967, s. 350-58.
[4a] Se f.eks. fremstillingen i http://no.wikipedia.org/wiki/Konsilet_i_Nikea.

[5] “Kirken og kvinnen” av Kari Vogt, “Oppgjør med kirken”, s. 67

[6] Vogt, s. 57

[7] Se en bra gjennomgang på http://www.firstthings.com/ftissues/ft9704/nolan.html

[8] «Women Are Not Human: An Anonymous Treatise and Responses”, av Simon Gedik og Arcangela Tarabotti, redigert av Theresa M. Kenney, Crossroad 1998

[9] Hvor dypt dette sitter, og hvor fristende det fortsatt er å bruke politisk, ser vi av nåværende kultur- og kirkeminister Trond Giske i ”Korsets seier” 15. desember 2005: ”Kirken ligger ofte bak med sine prosesser, sier han og viser til et kirkemøtevedtak fra 1600-tallet der det angivelig ble besluttet at kvinnen hadde sjel”

[10] Fra antologien “Reincarnation: The Phoenix Fire Mystery, s. 41.

[11] ”Da Vinci-koden”, Brown side 242

[12] ”Da Vinci-koden”, Brown side 245

[13] Antagelig er Browns påstander fra «Arts and Entertainment networks» TV-serie «Christianity: The First Thousand Years». Her påstås at det avgjørende øyeblikket i kanondannelsen var at Konstantin bestilte 50 store Bibler, fordi «biskopene var for pinlig berørte til å vedgå at det ganske enkelt ikke var noen enighet om hvilke bøker som skulle og ikke skulle inkluderes i samlingen» – se Jenkins, side 84. Disse 50 biblene er for øvrig omtalt av Eusebius fordi han fikk æren av å effektuere bestillingen. Konstantins ønske om å utruste kirkene i sin nye hovedstad Konstantinopel med praktbibler hadde ingenting å gjøre med innholdet i Bibelen. Kildene sier heller ikke at noen skrifter skal ha blitt brent, slik Brown har fått det for seg i «Da Vinci-koden» (side 245) – se Bart Ehrman, ”The Lost Christianities”, side 90.

[14] For en svært grundig faglig gjennomgang anbefales den bredt anlagte samlingen «The Canon Debate», McDonald and Sanders, Hendrickson Publishers 2002.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *